LINKNAVN LINKNAVN LINKNAVN LINKNAVN LINKNAVN LINKNAVN

Då EG var ung...

I går såg eg ein gjeng på bybanen som UMOGLEG kan ha vore eldre enn 9-10-11 år (alder er så vanskeleg å fastslå når folk er i den...alderen) samtlege av dei hadde enten Acneskjerf eller Canada Goose-jakker og alle hadde kvar sin iPhone.
Då kjente eg at eg har blitt gammal. Skikkeleg gammal. For det første som slo meg var "Herreguuud, kva er det som skjer med dagens ungdom?!"
Ikkje fordi det nødvendigvis er noko gale med å ha Acneskjerf (Dersom nokon vil bruke 900 kr på EITT skjerf så er det greit for meg. Så lenge eg slepp å gjere det.) Det samme gjeld Canada Goose jakker. Det er ikkje noko gale med å ha iPhone heller, for den del.

Poenget mitt her er at det er så SJUKT forskjell på å vekse opp no samanlikna med korleis det var då eg vaks opp. Herregud, eg høyres ut som bestemor.

Kjære kids på 9-10-11 år: Dette innlegget er til dykk. Dette er eit innblikk i ei gløymt tid.

Hald dykk fast, det er på tide å høyre om gamle dagar.

Du, du der, som les dette på iPaden din.
Då eg var på din alder fanns ikkje ordet iPad ein gong. Åja, så du tykkjer det er sjukt. Ser du dei appane på iPaden din? Eller på iPhonen eller smarttelefon eller kva du no har? Ser du dei appane?
Det fanns ikkje apps då eg var ung.

Me surfa ikkje på iPad då eg var ung. Åneidu, me brukte sånne:

"Wtf det er jo sånne som står på museumet og støvar!" seier du kanskje no. Og kanskje har du litt rett.. Men det var dette me hadde. /Funfact - me hadde faktisk ikkje fungerande datamaskin eller internett heime før eg var 11 år. Og me klarte oss heilt fint! Funfact slutt./

På barneskulen eg gjekk på hadde me til og med "datatimar" der me lærte oss å skrive på word og å starte pcen og sånn. Og så lagra me masse ting på diskett.
"Diskett?"
 Åpne word. Sjå i venstre hjørne, heilt oppe der. Ser du den firkanta tingen du trykkar på for å lagre? Det er ein diskett. Det var det me brukte som minnepenn back in the days. Det var vel plass til kanskje tre worddokument på den. Good times.

Mobiltelefon var det berre dei aller mest bortskjemte som fekk då me var små. Eg fekk til dømes ikkje mobil før eg var 12 år. Og då fekk eg denne, som eg arva etter mamma:

Nokia 3510. Verdas beste mobil. Den hadde plass til ca 15 sms i innboksen før alle måtte slettast, og den hadde ikkje fargeskjerm. (Noko dei venninnene mine som hadde fått Nokia 3510i som hadde fargeskjerm stadig påpeika...) Den hadde heller ikkje internett. Eller kamera. Men den hadde space impact <3

Me klarte oss altså utan smarttelefonar. Og apps. Ingen snapchat, instagram, facebook, twitter. Nada.

Kleda som var ansett som kule (i alle fall på den barneskulen eg gjekk på, som riktignok ligg ganske så langt ut i huttaheita) var til dømes Adidasbukser med knappar langs heile sida. Noko litt anna enn kvite converse og jakker til over 5000.

Når me ein sjeldan gong brukte internett var det for å snakke med dei 10 kontaktane ein hadde på MSN. (For dei fleste på Osterøy vart ikkje MSN vanleg å ha før me var typ.. 11-12. Eller hugsar eg feil?)
(Viss du faktisk ikkje veit kva MSN er: google det. Og legg deg, du skulle antakeligvis ha vore i seng for lengst.)

Ein typisk MSN-samtale kunne sjå litt sånn her ut:

~*~*~*~ SNUPPAHHH HER~*~*~*~ sier: hei 

(H) (S) BRANN E BEST (S) (H) sier: hallo

~*~*~*~ SNUPPAHHH HER~*~*~*~ sier: sjer???

(H) (S) BRANN E BEST (S) (H) sier: ins dd

~*~*~*~ SNUPPAHHH HER~*~*~*~ sier: lite hehe

(H) (S) BRANN E BEST (S) (H) sier: ok brb

~*~*~*~ SNUPPAHHH HER~*~*~*~ sier: ok snx

Åhhh, herregud for nokre MINNER. For ei tid.

No er det sikkert mange av dykk som tenkjer "Okei, men dersom det faktisk ikkje hadde noko anna enn MSN og Snake og ta dykk til, kva gjorde de eigentleg på omg lol?"

 

Nei, kva gjorde me på då eg var 9-10-11 år?

Svaret er dønn lættis serr.

Me leika. Boksen går, bomgjømsel, ein to tre RØDT LYS.
Me klatra i tre. Me spelte kort. Me spelte ballspel (Ikkje eg då, for eg er eleeeendig i ballspel.)  
Me spelte korkspel, pog, gogos, pokémonkort.

(Omg HUGSAR de desse?!)

Nokon få heldige hadde også det som for den gjennomsnittlege 9 åring på den tida var den heilage gral:




Nintendo 64. 

Herregud, lurer på kor mange timar eg og ei venninne brukte på å spele MarioKart og og Super Mario 64. Herregud så gøy det var.

Andre foretrakk å spele f.eks Pokémon på Gameboy.


 

For ikkje å snakke om alt det gøye me kunne sjå på tv. Hey Arnold, Goosebumps, Powepuff Girls, Kykkelikokkos (ÅTTE EN FEM FIRE NI TRE NULL NULL <3)
Pluss dei sjuuuukt spennande ungdomsseriane som gjekk i sju-tida på laurdagskveldane. Johnny og Johanna, Reser, og den serien om dei ungdommane som rømte i ein båt etter at foreldra deira omkom i flystyrt.. Nokon som hugsar den?

Herlighet, eg blir så sjukt nostalgisk. Og eg som lova meg sjøl som kid at eg aldri skulle bli sånn "hugsar du det??? ååå tenk at det var sånn" som vaksen. Ops.

Eigentleg skulle innlegget handle om kor utruleg forskjellig det må vere å vekse opp no samanlikna med korleis det var for berre 10 år sidan. Etter å ha skrive dette her innser eg kor utruleg takksam eg er for at eg vaks opp då og ikkje no.
Den graden av kroppsfiksering og press på å sjå bra ut som det er no var ikkje like ille då eg var liten. Tør eg påstå. Eg sat ikkje som 10-åring og las bloggar der folk hadde fiksa på leppene og puppene og brukte masse sminke og photoshoppa utsjånaden sin. Eg samanlikna meg med ho kule på tv eller den penaste jenta i klassen, og det var det liksom. Me slapp også unna ein del av den hardcore nettmobbinga som desverre preger kvardagen til mange kids i dag. Me slapp også å vere redd for å bli filma i garderoben etter gymmen.
Og me slapp det konstante presset etter å få likes på sosiale medier. Me slapp å ha halve livet vårt liggjande ute på internett.

Tenk at me som er rundt 18-20 år i dag er dei siste som framleis på mange måtar fekk lov til å vere barn. Det er heilt vilt. Tenk at eg som berre 20 år kan sitte og mimre som ein gammal tulling om ei svunnen tid. GALSKAP.
Kjære kids i dag: de har kanskje meir fancy ting og enklare tilgang til omverda enn me hadde. Men de aaanar ikkje kva de går glipp av. 



Nostalgisk suss frå meg som offisielt har blitt 90 år mentalt :-*

 

 

PS! Det er sikkert mange som er på alder med meg som tenker ."...wtf" no fordi dei ikkje kjenner seg att i den barndommen eg skriv om. Forklaringa på det er enkel: eg vaks opp i ei bygd på ei øy. så det kaaan ha vore ein liten moglegheit for at me kanskje hang litt etter generelt sett, og derfor vaks opp på ein litt meir gamaldags måte enn dei som vaks opp midt i storbyen. Heia Osterøy!



15 kommentarer

Laila Marlen

15.11.2013 kl.01:03

Oh all those memories!!!!!!!!!!!!!! Gode gamle dager!!!

lene

15.11.2013 kl.02:53

Jeg vokste opp midt i byen. Og barndommen min var akkurat sånn. Bortsett fra at jeg ikke kjente noen med Nintendo 64. :(

Broder-d

15.11.2013 kl.04:00

hahah.. kjente at barndomsminnene kom tilbake nå ja,

Jeg bodde på andre siden av sørfjorden frem til jeg var noe å 16 år gammel. Selv fikk ikke jeg tilgang til internett hjemme hos hun mor før jeg var en 16 år. (er 23 år per dags dato)

Men takket være min søsters samboer ble tilgangen til Playstation 1 og 2 lettere, samt mange tilnærmet spesial-bygde pc-er.

Men jeg kan ikke si meg anet enig i akkurat det, jeg føler meg av og til like gamel mentalt sett.. haha..

jaja, bra innlegg^^

KG

15.11.2013 kl.11:58

Eg hadde nett samma barndommen! Heilt identisk. Kjenne meg igjen i ALT du skrive. (Adidas bukse.. hahaha. Fekk aldri da, har fremdeles lyst på!)

Helsing nostalgisk 22 åring so og vaks opp på ei huttaheiti øy i Hordaland :)

Malin Rasmussen

15.11.2013 kl.13:11

Du skriver så bra Borghild, haha!

Oppvokst på BYGDI selv, så kjenner meg igjen i alt det der. Adidasbukser OG SKYHØYE sko ala http://www.toppgaver.no/billeder/skopics/buffalo-sko1.jpg

Uansett var jeg så heldig at det var 1992-modellene over meg som måtte pine seg frem i buksene og skoene. Årskullet under var mer opptatt av Bikbok-bagger og WOW <3

Ingrid

15.11.2013 kl.22:01

Du er den eneste jeg kjenner som har livskrise i en alder av 20. Jeg gleder meg veldig til du blir 40! Ellers så skriver du bra, som alltid. Kommer alltid til å synes litt synd på deg siden du aldri har hatt gameboy. Jeg har akkurat en sånn gul en som på bildet. Nostalgien<3

Daniel Fløde

16.11.2013 kl.11:29

Gogos. <3 Bestefar bruka å ta meg og bror min med til Kiosken og kjøpa is og gogos.

Anette

17.11.2013 kl.13:38

Hahaha, eg hugsar Gogos. Har ein heil boks på gamle rommet mitt med slike. I tillegg har eg ein kjempestor punke av Pokemon-kort ein eller annan stad. Credz til dette innlegget her ass! Eg synes heilt ærleg synd på dagens 12-åringar.

Elise

18.11.2013 kl.23:19

Herregud, jeg føler meg så gammel :( (bestemor aka Elise20). Husker jeg så på The Tribe, og måtte forte meg hjem fra skolen for å rekke 7th Heaven.

Ida tallaksen

20.11.2013 kl.19:22

Good times! Er så stor forskjell på de som er unge i dag ifht da vi var "ung". Er trist å tenke på hvordan skjermsamfunnet har tatt over.. Barn trenger å leke, være kreativ og utforske for å finne svar selv. Jeg håper foreldre idag fortsetter å ta barna med på tur og la dem klatre i trær.

Katrine

22.11.2013 kl.11:57

Jeg følte meg enda mer gammel nå, jeg vokste opp før alle de duppedingsene du har lagt ut innlegget. :D

Henriette

30.11.2013 kl.16:38

Jeg er selv oppvokst rett utenfor byen, med nintendo 64 i loftstua og gameboy color konstant i lomma. Har vrengt foten på platåsko, satt fast slengbuksene mine i sykkelkjedet, og ramlet på dracco heads, som faktisk gjør like vondt som å tråkke på lego. Forstod aldri hvordan en spilte med pokékon-kort, men hadde stor bunke likevel. Har derimot slått uendelige rekorder med Snake på mammas mobiltelefon, for ikke å snakke om det boks-flytte-spillet på samsungen jeg selv fikk noen år etterpå.

Er definitivt godt over middelaldrende selv, sånn mentalt sett. Jaja. Jeg hadde i alle fall en barndom.

Elisabeth

04.12.2013 kl.03:01

Måtte le litt her. Du har helt rett; de vet virkelig ikke hva de går glipp av. Jeg savner gogos, pokemon kort, klinkekuler, pogs.. Ja, savnet ligger faktisk også på treklatring og basketball-kampene med gutta. Jeg har følt meg som en gammel tante i et par år nå, som faktisk kan si ''da jeg var ung, hadde vi ikke ..'', og jeg er er kun 22. Det verste er jo at jeg tar morfaren min på 86 år i å bruke de nøyaktig samme ordene. Det er nesten litt synd. Håper virkelig på at mine fremtidige barn setter pris på barndommen sin, slik som jeg gjorde.

SynLar

04.12.2013 kl.14:04

Jeg smiler av gjenkjennelse. Og rister litt på hodet over dagens ungdom. Vi som er i tjueårene er plutselig uendelig mye eldre mentalt.

supermarie

11.12.2013 kl.21:15

aaaaah minner!

Skriv en ny kommentar



Borghild. 20 år gamal journalistikkstudent busatt i Bergen (Men i sjela er eg 70 år. Minst.) Bloggar om ting eg meiner er viktig, pluss litt andre ting som berre er gøy. Kontakt: borghildvevle@hotmail.com

+ Legg meg til som venn

KATEGORIER

ARKIV

SISTE INNLEGG

DESIGN

  • Albiss.blogg.no
  • hits